«Vet du hva indianerne trodde?» spurte Benjamin en kveld da de lå tett inntil hverandre ved bålet på noe elendig torv mens Brages knokler grodde sammen igjen. «De trodde at stjernene var leirbål som forfedrene deres tente i det hinsidige, i en annen verden.»
Angsten eter sjelen, sa de i gamle dager. Og det er fremdeles sant.
Tid grubler Ulf småmanisk videre. Mennesket vil kanskje alltid søke mening og sammenheng, uansett hvilken tid det lever i. Vi er jo bare delvis produkter av vår tid, vi er i tillegg urstoff, urkraft, urspørsmål. Men hvorfor skaper vi da en atmosfære som dagens? Hvorfor lager vi en verden av nedbrytning og forvirring, der mening i seg selv blir en naiv, tåpelig ide ingen kan ha respekt for?
«Det er slik, Erlend, at til herrer er de få født, men alle er født til å tjene; det rette herrevelde er å være sine tjeneres tjener -»
Med barnet krystet hårdt i favnen gikk hun fremover gjennem kirken.
Hun gikk som frem i en skog - søilene var furet som gamle trær, og inn i skogen sivet lyset, broget og klart som gjennem billedrutene. Høit oppe over henne lekte i stenløvet dyr og mennesker, og engler spilte - enda meget svimlende høiere spente hvelvene og løftet kirken op mot Gud. I en hall som lå ut til siden, var der tjeneste ved et alter. Kristin sank ned på kne ved en søile. Sangen skar i henne som for sterkt lys. Nu så hun hvor lavt i støvet hun lå-.
