Sider

mandag 5. september 2016

elven




Jeg lukket øynene et par minutter mens hodet vekselvis hamret og stilnet. Da jeg åpnet dem, så jeg min gamle venn elven gli forbi utenfor vinduet. I motsetning til Allie hadde jeg fått et rom hvor jeg kunne se den, og den har aldri unnlatt å inspirere meg. Denne elven er en selvmotsigelse - hundre tusen år gammel, men fornyet ved hvert regnskyll. Jeg snakket til elven denne morgenen, hvisket så den kunne høre meg: «Du er velsignet, min venn, og det samme er jeg. Og sammen skal vi møte dagene som kommer.» Krusninger og bølger sirklet og vred seg som tegn på at de var enige, blekt morgenlys reflekterte den verden vi deler. Elven og jeg. Som flyter, vokser og trekker seg tilbake. Det å iaktta vannet er selve livet, tror jeg. Et menneske kan lære så mye. 


Fra side 172 i Dagboken av Nicholas Sparks.



fredag 2. september 2016

bil og trikk




Under ham var fjorden og byen skjult av tåka. Biler listet seg forsiktig fram med gule katteøyne. En trikk gled ut av tåka som et spøkelse med skjærende tenner. 


Fra side 633 i Panserhjerte av Jo Nesbø. 

torsdag 1. september 2016

og ikke lå




Gunnar Hagen presset en blyant mellom pekefingrene mens han betraktet Harry som for en gangs skyld satt - og ikke lå - i stolen foran skrivebordet hans. 


Fra side 483 i Panserhjerte av Jo Nesbø.