Sider

torsdag 16. juni 2016

Marianne Dashwood og bibliotek




De var en engere krets, og timene gikk stille og rolig. Mrs. Palmer hadde babyen sin og mrs. Jennings hadde broderiet sitt; de snakket om dem som var igjen i byen, arrangerte lady Middletons avtaler og lurte på om mr. Palmer og oberst Brandon ville nå lengre enn til Reading den kvelden. Elinor deltok i samtalen, enda så lite den angikk henne, og Marianne, som i et hvilket som helst hus hadde en egen evne til å finne frem til biblioteket, selv om familien generelt unngikk det, fant seg snart en bok. 


Fra side 409 i romanen Fornuft og følelse av Jane Austen






onsdag 15. juni 2016

Meg og Marianne Dashwood




«Det er ikke Marianne heller,» sa Elinor. «Hun er egentlig ikke noen livlig pike. Hun er svært oppriktig, svært ivrig i alt hun gjør - hun snakker mye, og er alltid engasjert - men det er ikke ofte hun er virkelig munter.»


Fra side 130 i romanen Fornuft og følelse av Jane Austen.






tirsdag 14. juni 2016

Edward Ferrars mening om lykke




«Men hvordan skal du da oppnå berømmelse? For berømt må du bli om du skal tilfredsstille din familie; og uten hang til å bruke penger, uten å like fremmede mennesker, uten noe yrke og uten overbevisning kan det bli vanskelig.» 
«Jeg har ikke tenkt å gjøre noe forsøk på det. Jeg har ikke noe ønske om å bli kjent, og har god grunn til å håpe at jeg aldri blir det. Gudskjelov! Jeg kan ikke tvinges til å bli åndfull og veltalende.» 
«Du er ikke ærgjerrig, jeg vet det godt. Dine ønsker er beskjedne.» 
«Så beskjedne som de ønsker folk flest har, skulle jeg tro. Som alle andre vil jeg gjerne bli lykkelig; men, som alle andre, vil jeg at det skal skje på min egen måte. Jeg blir ikke lykkelig av å bli en stor mann.» 
«Nei, det ville også være underlig!» utbrøt Marianne.«Hva har rikdom og storhet med lykke å gjøre?» 
«Storhet er uvesentlig,» sa Elinor, «men rikdom har atskillig med lykke å gjøre.»


Fra side 126 av romanen Fornuft og følelse av Jane Austen.







lørdag 11. juni 2016

Krykker.




Pappa måtte bruke krykker den gangen han brakk tåa. Vi hadde nettopp flyttet til det gule huset, og pappa ble sint uten grunn, sparket i en pappeske som han trodde var tom. Men så var esken full av mammas bøker.  - Helvete! ropte pappa.  - Du bør ikke banne foran barna dine, sa jeg, engstelig, - for da er det nettopp dit du kommer.  - Du bør først og fremst ikke sparke i pappesker, sa mamma. - Det kan være farlig.  - Det var farlig! sa pappa. Jeg brukte krykkene hans når han hvilte middag, og ellers også.  - Kan jeg ikke engang få ha krykkene mine for meg selv? gryntet han. Men under en middag hvor jeg prøvde å få pappa til å be bordbønn, sa han Gud er en krykke, og da ble jeg mildt sagt overrasket. 


Fra side 28 i Meg, meg, meg av Kjersti Annesdatter Skomsvold.

fredag 10. juni 2016

Grine




- Slutt å grine, sa pappa. Da så jeg på ham, fornærmet, tenkte at dette ikke var noe en far skulle si. - Jeg griner ikke, sa jeg. - Jeg gråter. 


Fra side 27 i barneboken Meg, meg, meg av Kjersti Annesdatter Skomsvold. 



fredag 3. juni 2016




Han hadde møtt Jorge rett etter at han hadde flyttet til San Cristobal. Kristian hadde sittet ved det samme bordet som nå og sett utover havet, og Jorge hadde begynt å prate. Han laget kunst av plastflasker, mobiler som beveget seg, snurret rundt sin egen akse i vinden. Kristian hadde kjøpt en av dem og satt den opp på balkongen. Jorge la hatten i fanget mens han dro hånden gjennom den grå manken. Han hadde usedvanlig tykt hår, noe som på en underlig måte fikk ham til å se yngre ut. Som om håret bare hadde endret farge og ikke fulgt med mens resten av ham var blitt eldre og hadde endret karakter. Han var iført en grå jakke i et tykt stoff. Han hadde sydd den selv. På utsiden så den ganske alminnelig ut, bortsett fra det røde silkestoffet som stakk opp av brystlommen. På innsiden hadde han sydd på forskjellige lommer, en for penner og pensler. En større til skisser og notatbok. En annen som rommet en akvarellblokk i størrelse A5, et akvarellskrin og et lommekamera. Jorge hadde vist ham jakken første gang de møttes, i forbindelse med at han tok frem skisseblokken og laget en portrettegning av Kristian med en myk blyant. Det er for at jeg skal huske ansiktet ditt, hadde han sagt og presentert sitt bærbare atelier på innsiden av jakken. Skissen, derimot, viste han aldri frem. 


Fra side 290 i En mørkere himmel av Mari Jungstedt og Ruben Eliassen.



torsdag 2. juni 2016




Storbyen Las Palmas tårnet seg opp i horisonten. Det var mennesker i San Cristobal som aldri hadde satt sin fot der. De ble født, levde og døde i husene ved havet med de rolige gatene som virket fullstendig upåvirket av metropolen bare noen kilometer unna. Her hadde de alt de trengte, kafeer, restauranter, fisk fra havet, kjærlighet og samhørighet. Innbyggerne levde som en stor familie, og San Cristobal var hjemmet deres. Det var som om landsbyen ikke likte at livet ble endret. Enkelte mennesker mente at det var akkurat det som gjorde den lille forstaden til Las Palmas unik, den manglende viljen til endring. 


Fra side 289 i En mørkere himmel av Mari Jungstedt og Ruben Eliassen.





onsdag 1. juni 2016




Vanligvis slo sjøen mot den høye muren som beskyttet strandpromenaden, med et slikt raseri at man nesten kunne tro det var noe personlig. 


Fra side 289 i En mørkere himmel av Mari Jungstedt og Ruben Eliassen.