Sider

fredag 26. februar 2016




Han forsøkte fåfengt å feste oppmerksomheten sin på forretningsyrket sitt; den hadde ankret op ved dette emnet som alltid forfulgte ham; den vilde ikke holde fast på noen annen tanke. Som en forbryter hadde vært lenket i en fjetret båt på en dyp klar elv, dømt til alltid å se, samme hvor mange mil vann flommet forbi ham, liket av den medskapningen han hadde druknet, se det ligge på bunnen, urørlig, og uten omskifte, undtagen det at strømhvirvlene gjorde det bredt eller langt, nu som det videt seg ut, nu som det skrumpet sammen det fryktelige risset; sånn var det med Arthur; under de skiftende strømmene av gjennemsiktige tanker og fantasier, som kom og gikk, fulgt av andre som gikk så fort de kom, så han, stiv og mørk, ikke til å rugge fra stedet, den ene tingen han forsøkte av all sin makt å fri sig for, og som han ikke kunde flykte fra. 


Fra side 303 i Vesle Dorrit, Del 2 av Charles Dickens.

torsdag 25. februar 2016




At det er like vanskelig å stanse en moralsk smitte som en fysisk; at syken når den først er brutt ut ikke sparer noe yrke eller stand, men angriper folk med den beste helsen og bryter sig frem i konstitusjonen hvordan den så er i stand, det er en kjensgjerning så sikkert bevist av erfaringen som den at vi menneskeskapninger ånder inn luften. Det vilde være en uvurderlig velsignelse for menneskeheten om smittebæreren som har den svake eller vonde hugen der disse illkynte sykdommene ales, kunde bli fakket øieblikkelig og satt i strengt fengsel, for ikke å si uten nåde bli kvalt, før giften blir farsott. 


Fra side 173 i Vesle Dorrit Del 2 av Charles Dickens.




tirsdag 23. februar 2016




Innenfor synskretsen rant den fredfulle elven med ferjebåten for å gi alle beboerne god lære; ung eller gammel, lidenskapelig eller rolig, amper eller tilfreds, dere flyter også sånn stadig med strømmen. La hjertet svulme i så sterk mislyd det vil, så spiller det skvalende vannet mot stavnen på ferjebåten alltid den samme melodi. År efter år, så langt får båten drive, så mange mil om timen får strømmen renne, her er sivet, der er liljene, intet uvisst eller ustøtt på den veien som renner så jevnt avsted; mens dere, på deres rennende tidsvei, er så lunefulle og forvillet. 



Fra side 234 i Vesle Dorrit, Del 1.