Sider

fredag 18. november 2016

falling through feathers







And on the other line I heard a voice that might or might not have been him; a man's voice, not a boy's, surrounded by eighteen years of silence. But when he said, "Hey, little Ell," - the thing he always said to me - I felt a sensation upon my skin as if I were falling through feathers.




Fra side 181 i When God Was a Rabbit av Sarah Winman.





torsdag 17. november 2016

horror and suffering







It had been a fine spring day, the day I actually asked him. I'd noticed it before, of course, because children would. We were in the garden and he rolled up his shirtsleeves and there it was.
"What's that?" I said, pointing to the number on the thin translucent skin of his underarm.
"That was once my identity," he said. "During the war. In a camp."
"What kind of camp?" I asked.
"Like a prison," he said.
"Did you do something wrong?" I said.
"No, no," he said.
"Why were you there, then?" I asked.
"Ahh," he said, raising his index finger in front of himself. "The big question. Why were we there indeed?"
I looked at him, waiting for the answer, but he gave none. And then I looked back at the number: six digits, standing out harsh and dark as if they had been written yesterday.
"There's only one story that comes out of a place like that," Abraham said quietly. "Horror and suffering. Not for your young ears."
"I'd like to know, though,"I said. "I'd like to know about horror. And suffering."
And Mr. Golan closed his eyes and rested his hand on the numbers on his arm as if they were the numbers to a safe and one he rarely opened.
"Then I will tell you," he said. "Come closer. Sit here."


Fra side 14 i romanen When God Was a Rabbit av Sarah Winman.





fredag 28. oktober 2016

krig







Er det derfor krig er evig?
Nei. Den er evig fordi unge menn elsker den og gamle menn elsker tanken på den. Både de som kjempet og de som ikke gjorde det.


Fra side 249 i Blodmeridianen av Cormac McCarthy.


torsdag 6. oktober 2016

Godiva chocolate







"you shouldn't go rooting through it like you'd found my secret stash of Godiva chocolate."
"That was only once, and you said they were for me anyway."
He ignored the excuse now as he had then.

Fra novellen Charmed by the moon av Lori Handeland fra antologien My Big Fat Supernatural Wedding av P. N. Elrod (red.)





onsdag 5. oktober 2016

books and work out, hot!







He might like books, but he also liked to work out.





Fra novellen Charmed by the moon av Lori Handeland i antologien My Big Fat Supernatural Wedding av P. N. Elrod (red.)





tirsdag 4. oktober 2016

woods







"The Woods have eyes,"


Fra novellen Spellbound av L. A. Banks i antologien My Big Fat Supernatural Wedding av P. N. Elrod (red.)





mandag 5. september 2016

elven




Jeg lukket øynene et par minutter mens hodet vekselvis hamret og stilnet. Da jeg åpnet dem, så jeg min gamle venn elven gli forbi utenfor vinduet. I motsetning til Allie hadde jeg fått et rom hvor jeg kunne se den, og den har aldri unnlatt å inspirere meg. Denne elven er en selvmotsigelse - hundre tusen år gammel, men fornyet ved hvert regnskyll. Jeg snakket til elven denne morgenen, hvisket så den kunne høre meg: «Du er velsignet, min venn, og det samme er jeg. Og sammen skal vi møte dagene som kommer.» Krusninger og bølger sirklet og vred seg som tegn på at de var enige, blekt morgenlys reflekterte den verden vi deler. Elven og jeg. Som flyter, vokser og trekker seg tilbake. Det å iaktta vannet er selve livet, tror jeg. Et menneske kan lære så mye. 


Fra side 172 i Dagboken av Nicholas Sparks.



fredag 2. september 2016

bil og trikk




Under ham var fjorden og byen skjult av tåka. Biler listet seg forsiktig fram med gule katteøyne. En trikk gled ut av tåka som et spøkelse med skjærende tenner. 


Fra side 633 i Panserhjerte av Jo Nesbø. 

torsdag 1. september 2016

og ikke lå




Gunnar Hagen presset en blyant mellom pekefingrene mens han betraktet Harry som for en gangs skyld satt - og ikke lå - i stolen foran skrivebordet hans. 


Fra side 483 i Panserhjerte av Jo Nesbø.

onsdag 31. august 2016

ydmykelse




«Fysiske smerter er ikke det verste for et menneske å leve med,» sa Altman. «Tro meg, jeg ser det daglig. Ikke døden, heller. Ikke engang frykten for døden.» 
«Hva er det verste da?» 
«Ydmykelse. Å fratas ære og verdighet. Å avkles, å støtes ut av flokken. Det er den verste straffen, det er å begrave et menneske levende. Og den eneste trøsten er at vedkommende vil gå relativt raskt til grunne.»


Fra side 292 i Panserhjerte av Jo Nesbø.



tirsdag 30. august 2016

Aksepter ankeret




«'Dypt forankret' er faktisk et ganske godt uttrykk. For det sier at du ser kanskje ikke ankeret der nede i dypet, men at du like fordømt ikke kommer deg av flekken, at det er det du driver rundt, det er der du er hjemme. Prøv å akseptere det, Harry. Aksepter ankeret.»


Fra side 292 i Panserhjerte av Jo Nesbø. 



torsdag 18. august 2016

the books on the shelf shudder




STORMS MOVE ACROSS Somerset again. Claps of thunder shake the windows of the little cottage in Priddy, making the books on the shelf shudder. The computer on the desk sends a dim glow across the bedroom to where Caffery sits, on the edge of the bed, his head in his hands. 


Fra side 311 i Wolf av Mo Hayder.

onsdag 17. august 2016

edge





Because you're just like me. Even if you don't know it, you're walking a tightrope. And there's a huge part of you wishing someone would just push you off the edge.'


Fra side 295 i Wolf av Mo Hayder.



tirsdag 16. august 2016

economical




'So you lied.' 
'Not really.' 
'OK - you were economical with the truth.'


Fra side 141 i Wolf av Mo Hayder.







søndag 14. august 2016

Angst




Angst er en vanskelig følelse å beskrive. Det fargesprakende løvet utenfor vinduet hadde mistet skjønnheten; det virket glorete som på en overeksponert technicolorfilm. Fuglesangen lød som et reklameinnslag på radioen. Den nye beaglevalpen min lå i et hjørne og snorket som en utlevd gammel tispe. Himmelen virket overskyet, selv om solskinnet ble kastet tilbake fra den hvite duken og blendet meg. 


Fra side 430 i Terningmannen av Luke Rhinehart (psev. (George Cockroft). 



lørdag 13. august 2016

kjøttberget




Sola flommet ned og varmet og myknet kjøttberget mitt. Jeg arbeidet meg lenger ned i den varme sanden, og kjente strålene ovenfra som avstandskjærtegn mot huden. 


Fra side 402 i Terningmannen av Luke Rhinehart (psev. (George Cockroft). 



fredag 12. august 2016

Og så kom varmen




Og så kom varmen. Skogen eksploderte i grønt, fuglene sang som gale om morgenene. Jeg sov med åpent vindu, men var nødt til å stå opp i grålysningen og lukke det, for fuglene laget et fryktelig spetakkel. Jeg kunne ikke gå på de vanlige stiene mine lenger. Skogen om forsommeren, med sine dufter, sitt skyggespill, sin fuglesang og millioner av løvblader er forvirrende for alle mennesker, og for den som er deprimert, hevnlysten og litt gal blir det definitivt for mye. 


Fra side 167 i Den karismatiske soppkongens sønn av Marie Hermanson. 



torsdag 11. august 2016

heist opp igjen




Jeg gikk rundt og rundt i skogen mens tankene gnagde i hodet. Det var en rar vinter, snøen kom og gikk, og skogen var våt og tung og dryppende som om den var blitt senket ned i vann og heist opp igjen. 


Fra side 164 i romanen Den karismatiske soppkongens sønn av Marie Hermanson. 




torsdag 28. juli 2016

svøpen




FRUEN: 
Nu er jeg ferdig, nesten aldeles ferdig .... Har kusken svøpe? 
BONDESEN: 
Ja, vår kusk? Det har han visst.  
FRUEN:  
Ja, men det får han ikke, han får ikke slå hesten. Jeg vil holde svøpen selv. Ingen skal lide ondt for min skyld når jeg er glad.


Fra Ved rikets port av Knut Hamsun. 


onsdag 27. juli 2016

en annen gasslykt




Neida. Og menneske skulle man ikke være; nei, men gjenstand, ting. Når en mann stanset meg på gaten og spurte om veien ville jeg kunne svare: Det vet jeg ikke. Men spør en annen gasslykt. 


Fra Ved rikets port av Knut Hamsun. 



mandag 25. juli 2016

oppstått fra lukten av kald myr




og en sang som hørtes ut som om den var oppstått fra lukten av kald myr og det første lyset øverst i furukronene.  
Språket minnet ham om islandsk. 


Fra side 296 i Djevelens giftering av Vidar Sundstøl. 



søndag 24. juli 2016

Gutta



Venterommet luktet antiseptisk, ispedd en fersk dunst av alkohol fra den sovende mannen i toseteren. Hodet hans hang forover, og det fettete håret dekket øynene. Han måtte være på Max' alder, men i ansiktet sto det skrevet en historie om langvarig fyll og generell vanskjøtsel av egen helse. Den blodflekkede bandasjen på høyre hånd bar preg av å ha blitt surret på i fylla. Antagelig hadde han ingen andre enn «gutta». Noen slitne menn som aldri kom til å hjelpe ham med annet enn å dø enda litt fortere. 


Fra side 209 i Djevelens giftering av Vidar Sundstøl. 



lørdag 23. juli 2016

Et mørkt frø




Dessuten måtte ektemannens forsvinning hele tiden ha ligget i henne som et mørkt frø som bare ventet på å få spire og bli til et tre av ny innsikt. 


Fra side 199 i Djevelens giftering av Vidar Sundstøl. 



fredag 22. juli 2016

Piano




Forresten, spiller du piano?» 
Hun nikket i retning av det store, svarte instrumentet. 
«Ikke siden barndommens pianotimer.» 
«Synd. Selv er jeg ikke særlig flink, derfor liker jeg når gjester kan spille for meg. Leiligheten våkner liksom til liv av det. Men det er få som er virkelig gode, vet du.»


Fra side 195 i Djevelens giftering av Vidar Sundstøl. 



torsdag 21. juli 2016

Verdensrommet




I en drøm hadde Tirill en gang befunnet seg på månen. Dit hadde hun kommet som ett av flere medlemmer i en ekspedisjon, men da de andre dro tilbake, hadde de glemt henne igjen der. Gjennom glasset i astronauthjelmen hadde hun sett den blå jordkloden. En måler på håndleddet viste at det var atten minutter til oksygenet tok slutt, men det var ingen hjelp å få - alle andre befant seg på den runde, blå skiven på himmelen. Redselen hadde vært altomfattende, som om hun ble badet i den, men hun kunne ikke engang skrike, siden lyd ikke brer seg i det tomme verdensrommet.  
Heldigvis hadde hun våknet før oksygenet var oppbrukt. 


Fra side 121 i Djevelens giftering av Vidar Sundstøl. 



onsdag 20. juli 2016

Virkeligheten




«Virkeligheten inneholder så mye at det knapt nok er bruk for uvirkelighet.»


Fra side 117 i Djevelens giftering av Vidar Sundstøl. 



tirsdag 19. juli 2016

Sangen høres ut som den har oppstått akkurat her




Sangen høres ut som om den har oppstått akkurat her. At den er blitt til i myrjorden. I gråsteinsuren under fjellknatten. I det sildrende bekkevannet. 


Fra side 7 i Djevelens giftering av Vidar Sundstøl. 




torsdag 16. juni 2016

Marianne Dashwood og bibliotek




De var en engere krets, og timene gikk stille og rolig. Mrs. Palmer hadde babyen sin og mrs. Jennings hadde broderiet sitt; de snakket om dem som var igjen i byen, arrangerte lady Middletons avtaler og lurte på om mr. Palmer og oberst Brandon ville nå lengre enn til Reading den kvelden. Elinor deltok i samtalen, enda så lite den angikk henne, og Marianne, som i et hvilket som helst hus hadde en egen evne til å finne frem til biblioteket, selv om familien generelt unngikk det, fant seg snart en bok. 


Fra side 409 i romanen Fornuft og følelse av Jane Austen






onsdag 15. juni 2016

Meg og Marianne Dashwood




«Det er ikke Marianne heller,» sa Elinor. «Hun er egentlig ikke noen livlig pike. Hun er svært oppriktig, svært ivrig i alt hun gjør - hun snakker mye, og er alltid engasjert - men det er ikke ofte hun er virkelig munter.»


Fra side 130 i romanen Fornuft og følelse av Jane Austen.






tirsdag 14. juni 2016

Edward Ferrars mening om lykke




«Men hvordan skal du da oppnå berømmelse? For berømt må du bli om du skal tilfredsstille din familie; og uten hang til å bruke penger, uten å like fremmede mennesker, uten noe yrke og uten overbevisning kan det bli vanskelig.» 
«Jeg har ikke tenkt å gjøre noe forsøk på det. Jeg har ikke noe ønske om å bli kjent, og har god grunn til å håpe at jeg aldri blir det. Gudskjelov! Jeg kan ikke tvinges til å bli åndfull og veltalende.» 
«Du er ikke ærgjerrig, jeg vet det godt. Dine ønsker er beskjedne.» 
«Så beskjedne som de ønsker folk flest har, skulle jeg tro. Som alle andre vil jeg gjerne bli lykkelig; men, som alle andre, vil jeg at det skal skje på min egen måte. Jeg blir ikke lykkelig av å bli en stor mann.» 
«Nei, det ville også være underlig!» utbrøt Marianne.«Hva har rikdom og storhet med lykke å gjøre?» 
«Storhet er uvesentlig,» sa Elinor, «men rikdom har atskillig med lykke å gjøre.»


Fra side 126 av romanen Fornuft og følelse av Jane Austen.







lørdag 11. juni 2016

Krykker.




Pappa måtte bruke krykker den gangen han brakk tåa. Vi hadde nettopp flyttet til det gule huset, og pappa ble sint uten grunn, sparket i en pappeske som han trodde var tom. Men så var esken full av mammas bøker.  - Helvete! ropte pappa.  - Du bør ikke banne foran barna dine, sa jeg, engstelig, - for da er det nettopp dit du kommer.  - Du bør først og fremst ikke sparke i pappesker, sa mamma. - Det kan være farlig.  - Det var farlig! sa pappa. Jeg brukte krykkene hans når han hvilte middag, og ellers også.  - Kan jeg ikke engang få ha krykkene mine for meg selv? gryntet han. Men under en middag hvor jeg prøvde å få pappa til å be bordbønn, sa han Gud er en krykke, og da ble jeg mildt sagt overrasket. 


Fra side 28 i Meg, meg, meg av Kjersti Annesdatter Skomsvold.

fredag 10. juni 2016

Grine




- Slutt å grine, sa pappa. Da så jeg på ham, fornærmet, tenkte at dette ikke var noe en far skulle si. - Jeg griner ikke, sa jeg. - Jeg gråter. 


Fra side 27 i barneboken Meg, meg, meg av Kjersti Annesdatter Skomsvold. 



fredag 3. juni 2016




Han hadde møtt Jorge rett etter at han hadde flyttet til San Cristobal. Kristian hadde sittet ved det samme bordet som nå og sett utover havet, og Jorge hadde begynt å prate. Han laget kunst av plastflasker, mobiler som beveget seg, snurret rundt sin egen akse i vinden. Kristian hadde kjøpt en av dem og satt den opp på balkongen. Jorge la hatten i fanget mens han dro hånden gjennom den grå manken. Han hadde usedvanlig tykt hår, noe som på en underlig måte fikk ham til å se yngre ut. Som om håret bare hadde endret farge og ikke fulgt med mens resten av ham var blitt eldre og hadde endret karakter. Han var iført en grå jakke i et tykt stoff. Han hadde sydd den selv. På utsiden så den ganske alminnelig ut, bortsett fra det røde silkestoffet som stakk opp av brystlommen. På innsiden hadde han sydd på forskjellige lommer, en for penner og pensler. En større til skisser og notatbok. En annen som rommet en akvarellblokk i størrelse A5, et akvarellskrin og et lommekamera. Jorge hadde vist ham jakken første gang de møttes, i forbindelse med at han tok frem skisseblokken og laget en portrettegning av Kristian med en myk blyant. Det er for at jeg skal huske ansiktet ditt, hadde han sagt og presentert sitt bærbare atelier på innsiden av jakken. Skissen, derimot, viste han aldri frem. 


Fra side 290 i En mørkere himmel av Mari Jungstedt og Ruben Eliassen.



torsdag 2. juni 2016




Storbyen Las Palmas tårnet seg opp i horisonten. Det var mennesker i San Cristobal som aldri hadde satt sin fot der. De ble født, levde og døde i husene ved havet med de rolige gatene som virket fullstendig upåvirket av metropolen bare noen kilometer unna. Her hadde de alt de trengte, kafeer, restauranter, fisk fra havet, kjærlighet og samhørighet. Innbyggerne levde som en stor familie, og San Cristobal var hjemmet deres. Det var som om landsbyen ikke likte at livet ble endret. Enkelte mennesker mente at det var akkurat det som gjorde den lille forstaden til Las Palmas unik, den manglende viljen til endring. 


Fra side 289 i En mørkere himmel av Mari Jungstedt og Ruben Eliassen.





onsdag 1. juni 2016




Vanligvis slo sjøen mot den høye muren som beskyttet strandpromenaden, med et slikt raseri at man nesten kunne tro det var noe personlig. 


Fra side 289 i En mørkere himmel av Mari Jungstedt og Ruben Eliassen.




tirsdag 3. mai 2016




En annen gang hadde Anil vært nær ved å vinne da han gjorde et uvørent trekk med løperen sin. Han ble sint da faren ikke ville la ham annullere trekket, bare få sekunder etter at han hadde oppdaget feilen. «Du kan ikke gjøre det, Anil,» hadde pappa sagt. «Ikke i sjakk og ikke i livet. Du kan ikke tilbakekalle en feil etter at du har gjort den. Velg klokt før du gjør neste trekk.»


Fra side 95 i romanen Gyllen sol av Philpi Somaya Gowda.



lørdag 30. april 2016




The biggest night of our lives so far began with us on the living room couch, watching the eleven o'clock news. While the sports report was on, instead of leading Libro away to my writing studio and his fluffy bed, I simply changed into my nightgown and brushed my teeth. Libro jumped off the couch and followed me, watching the clothes-changing and toothbrushing with what I thought was wonder.
I went into the bedrom, got into bed, turned the reading light on, and pulled up the covers. He apparently couldn't belive the forbidden territory was suddently okay. He approached tentatively, first in a chin at the bed's edge, eyes questioning, then a hoist, front legs up, a lift, back legs up. All of him stood on the seersucker quilt, asking, What now? I let him lie beside me and turned out the light.
He snuggled closer, back against me. I put an arm across his shoulders and drifted away, only to be starled awake by a deep bass snore, then a wheeze, then another. I did what I would do with any male, turned him over. He licked my face. I drifted away, accommodating the snoring, but an acrid smell yanked me awake again. Peter would sometimes crawl into bed after I was asleep, reeking of beer, but this was a smell more sour, more scatological. I willed myself asleep. I woke. He licked. He wheezed. He farted. He got up and shook his body. The metal tags hanging from his collar clanked me awake again. He lay down and then got up.
When he stepped on me, it was over. I loved him, but I also loved a good night's sleep. He let me take him to his own bed in my study as though he'd known all along that it was his real place. We never spoke of what had happened. 


Fra side 68 i memoaren Bark if You Love Me av Louise Bernikow.





lørdag 23. april 2016




Selv om vi kan finne fossile rester av ulv og hund sammen med fossile rester av mennesker, trenger ikke det å bety at folk hadde et nært sosialt forhold til de tidlige hundene. Jeg har selv et fallgevir av elg liggende i stua. Jeg håper at ingen arkeolog om ti tusen år graver det fram blant alt annet han finner og trekker den slutningen at jeg hadde en selskapselg i huset. 


Fra side 69 i Hundens historie - fra ulv til hund av John Unsgård.




fredag 26. februar 2016




Han forsøkte fåfengt å feste oppmerksomheten sin på forretningsyrket sitt; den hadde ankret op ved dette emnet som alltid forfulgte ham; den vilde ikke holde fast på noen annen tanke. Som en forbryter hadde vært lenket i en fjetret båt på en dyp klar elv, dømt til alltid å se, samme hvor mange mil vann flommet forbi ham, liket av den medskapningen han hadde druknet, se det ligge på bunnen, urørlig, og uten omskifte, undtagen det at strømhvirvlene gjorde det bredt eller langt, nu som det videt seg ut, nu som det skrumpet sammen det fryktelige risset; sånn var det med Arthur; under de skiftende strømmene av gjennemsiktige tanker og fantasier, som kom og gikk, fulgt av andre som gikk så fort de kom, så han, stiv og mørk, ikke til å rugge fra stedet, den ene tingen han forsøkte av all sin makt å fri sig for, og som han ikke kunde flykte fra. 


Fra side 303 i Vesle Dorrit, Del 2 av Charles Dickens.

torsdag 25. februar 2016




At det er like vanskelig å stanse en moralsk smitte som en fysisk; at syken når den først er brutt ut ikke sparer noe yrke eller stand, men angriper folk med den beste helsen og bryter sig frem i konstitusjonen hvordan den så er i stand, det er en kjensgjerning så sikkert bevist av erfaringen som den at vi menneskeskapninger ånder inn luften. Det vilde være en uvurderlig velsignelse for menneskeheten om smittebæreren som har den svake eller vonde hugen der disse illkynte sykdommene ales, kunde bli fakket øieblikkelig og satt i strengt fengsel, for ikke å si uten nåde bli kvalt, før giften blir farsott. 


Fra side 173 i Vesle Dorrit Del 2 av Charles Dickens.




tirsdag 23. februar 2016




Innenfor synskretsen rant den fredfulle elven med ferjebåten for å gi alle beboerne god lære; ung eller gammel, lidenskapelig eller rolig, amper eller tilfreds, dere flyter også sånn stadig med strømmen. La hjertet svulme i så sterk mislyd det vil, så spiller det skvalende vannet mot stavnen på ferjebåten alltid den samme melodi. År efter år, så langt får båten drive, så mange mil om timen får strømmen renne, her er sivet, der er liljene, intet uvisst eller ustøtt på den veien som renner så jevnt avsted; mens dere, på deres rennende tidsvei, er så lunefulle og forvillet. 



Fra side 234 i Vesle Dorrit, Del 1.