Sider

torsdag 19. desember 2013


De var begge kloke nok til ikke å stole på sin egen smak. De fulgte moten blindt. 


Fra side 247 i romanen Sjelenes herre av Irene Nemirovsky.

onsdag 18. desember 2013


Med sin erfaring med kvinner gjenkjente han den forandringen i tonen som var oppstått i forholdet deres, akkurat som en musikkelsker gjenkjenner en melodi han ofte har hørt, allerede i de første tonene. 
Han gikk inn i den smale, langstrakte salen med grå vegger og fiolette sofaer. 


Fra side 225 i romanen Sjelenes herre av Irene Nemirovsky.



tirsdag 17. desember 2013


De snakker som om De skulle true en druknede med ild. 


Fra side 215 i romanen Sjelenes herre av Irene Nemirovsky.



mandag 16. desember 2013


Daniel tok bøkene under armen og gikk ned. Biblioteket var et sjarmerende værelse, Sylvies tidligere lille salong som nå var blitt utsmykket med bøker. Veggene hadde en beroligende, blekgrønn farge. Ved siden av peisen var teen servert, sammen med kastanjekaker kronet med hvit, lett krem. Bålet sang og plystret muntert. 


Fra side 187 i romanen Sjelenes herre av Irene Nemirovsky.



søndag 15. desember 2013


havets dype, jevne pust, 


Fra side 185 i romanen Sjelenes herre av Irene Nemivrosky.



lørdag 14. desember 2013


Disse følelsene hadde oppstått i ham samtidig med selve livet, som en giftdråpe blandet i blodet hans. 


Fra side 185 i romanen Sjelenes herre av Irene Nemivronsky.



fredag 13. desember 2013


Hun la boken på farens arbeidsbord, blant alle de åpnede klokkene. De følsomme hjertene deres var stanset og blottet for liv. 


Fra side 107 i romanen Sjelenes herre av Irene Nemivrovsky.



torsdag 12. desember 2013


Dario lente seg lett bakover og hvilte hodet mot stolryggen. Et svakt, trett smil dukket opp rundt munnen og forsvant som en krusning på vannet. Ansiktet hans ble like lukket og rolig som før. 


Fra side 180 i romanen Sjelenes herre av Irene Nemirovsky.

onsdag 11. desember 2013


Hun gikk i en lang, fiolett innekjole - det var yndlingsfargen hennes, som fikk det røde håret til å skinne. Hun hadde krøller i pannen med århundreskiftet som forbilde, slik moten tilsa. Hun var blitt tynnere. Hun var blitt eldet på disse tretten årene. Hun var mindre frekk og mer selvsikker. Hun lo sjeldent, men hun hadde beholdt det korte, merkelige smilet da de smale, malte leppene krøllet seg, men bare på den ene siden av munnen, og avdekket glimt av lange, spisse tenner. 


Fra side 177 i romanen Sjelenes herre av Irene Nemivronsky.


tirsdag 10. desember 2013


Han ønsket å dø. Akkurat som man kaster et brennende plagg langt bort, kunne han av og til ønske å forlate denne kroppen som svek ham, med en brutal og drepende handling mot seg selv eller andre. Herregud! Være fri, være sterk, kunne sove, arbeide, nyte! 


Fra side 143 i romanen Sjelenes herre av Irene Nemirovsky.



mandag 9. desember 2013


Han kjente den underlige roen som sjelen gripes av i visse øyeblikk av tilværelsen, når man skimter den lykkelige eller ulykkelige skjebnen man er skapt for, og det er som om man hører et hemmelige varsel inni seg: «Nå er terningene kastet. Lukk øynene. Vent. La det skje.»

Fra side 139 i romanen Sjelenes herre av Irene Nemirovsky. 


 

søndag 8. desember 2013


Jeg ville gi penger til en elsker, men ikke til en venn. 


Fra side 138 i romanen Sjelenes herre av Irene Nemirovsky.

lørdag 7. desember 2013



«Ethvert liv rommer utallige feil og synder, bare det har vært levd fullt ut,» sa hun i en dyp oppriktig tone som slo ham. «Derfor skal De hverken fornedre fortiden Deres, dem De har kjent eller Dem selv.»

Fra side 101 i romanen Sjelenes herre av Irene Nemirovsky.  



 

fredag 6. desember 2013


Hun kunne vel være i tredveåralderen, men hun hadde ikke den godt bevarte skjønnheten til kvinner med et liv som lot til å ha vært tilbrakt i ly bak en glassrute, som døde sommerfugler. 


Fra side 87 i romanen Sjelenes herre av Irene Nemirovsky.





torsdag 5. desember 2013


Men der lurte tanken seg unna, den steilet som en skremt hest.


Fra side 75 i romanen Sjelenes herre av Irene Nemirovsky.





onsdag 4. desember 2013


Denne natten hadde Wardes likevel håpet å få den søvnen som unnvek ham i Paris og i huset hans utenfor Cannes. Men her, etter å ha spilt, når han minst ventet det, mens han fremdeles tenkte; «Jeg sover ikke. Jeg kommer ikke til å få sove,» hendte det likevel at han sank, at han døde og til slutt vendte tilbake til lyset, dypt forundret over å ha fått sove.
Han sukket dypt, knuget puten, slo armene om den slik man klemmer seg inntil en venn, som et barn i ammens armer. Han lette etter det kjøligste stedet på det kalde lerretsstoffet, krøllet det i hendene, dyttet til det med pannen, kinnet, klemte øyenlokkene sammen, ventet tålmodig og håpet på mirakelet.

Men han sovnet ikke.

Fra side 71 i romanen Sjelenes herre av Irene Nemirovsy. 






tirsdag 3. desember 2013



Med den samme trygghetsfølelsen som en søvngjenger kan oppleve på kanten av et hustak, fortsatte han spillet, og den blinde tilfeldigheten var hans tjener. En time til! En liten stund til! Han hadde hverken kropp, vekt eller menneskelig varme lenger. Han kunne ha fløyet gjennom luften. Han kunne ha flytt av gårde på vannflaten. Han gjettet seg til kortene han hadde på hånden, før han så dem, før han tok dem mellom fingrene. Det var bare synd at det påtrengende lyset rett imot, den hvite, brutale lampen, sved slik i øynene. Han gjorde en utålmodig bevegelse og kom til seg selv, akkurat som når en forskrekket gestus holder søvngjengeren tilbake på avgrunnens rand. 

Fra side 68 i romanen Sjelenes herre av Irene Nemirovsky.

mandag 2. desember 2013


«Før krigen lot mannen min meg være alene igjen i Paris,» sa hun lavt og fort. «Han reiste til de franske koloniene. Han håpet å finne arbeid der. Hverken reiser eller adskillelse skremmer oss; vi er utlendinger.» 

Fra side 38 i romanen Sjelenes herre skrevet av Irene Nemirovsky.