Sider

torsdag 31. oktober 2013


Det var tillatt. Tillatt å redde seg selv på denne måten. Å gjøre noe galt, men av riktig grunn. Av og til kan man ikke gjøre noe annet enn å fortsette videre. Ta de valgene som holder en i livet. 

Fra side 361 i Hud av Mo Hayder.



 




onsdag 30. oktober 2013


Den ukuelige Marsha. Hun var høy og majestetisk, med perfekt svart hår klippet i en buet linje ved skuldrene, solbrun hud og ovale øyne uthevet med svart eyeliner. Hvis hun visste om Cruella-stempelet, gjorde hun alt for å leve opp til det. Hun var kledd i et ettersittende, knelangt skjørt, sko med sylskarpe stiletthæler og en lilla bluse med vide ermer. Leppene hennes var farget med mørk, hjerteinfarktrød leppestift. Ikke en person man la seg ut med. 

Fra side 280 i Hud av Mo Hayder.




tirsdag 29. oktober 2013


Han gikk tilbake til vinduet og sto der og kløp seg over nesen og stirret på Glastonbury Tor mens han lot tankene legge seg rolig og pent til rette. 

Fra side 241 i Hud av Mo Hayder.





mandag 28. oktober 2013


Utenfor vinduet hadde en skybanke krøpet opp over Claverton Down og kom langsomt marsjerende mot huset. En av utløperne hadde en form som en hånd. Med utstrakte klør som snart ville drive gjennom hagen og over taket. Hun lukket vinduet. Låste det. 

Fra side 80 i Hud av Mo Hayder.





tirsdag 8. oktober 2013


Hun tok hendene ut av armhulene, gned seg i de trette øynene og kikket ut av vinduet på den lave månen og himmelen bortenfor Bath, og skyene som frev forbi, grå og gule, som merker etter slag. 


Fra side tre hundre og åttiseks i krimromanen Ritualer av Mo Hayder.

mandag 7. oktober 2013


En liten skydott speilet seg i regnbuehinnen hans og ga henne trang til å lukke øynene. Hun fikk en verkende følelse i mellomgulvet som hun avskydde. 


Fra side tre hundre i krimromanen Ritualer av Mo Hayder.





søndag 6. oktober 2013


Han passerte Farrington Gurney og kjørte inn i Ston Easton, hvor landsbyens bratte, dryppende murer steg rett opp på hver side av veien, og den slimete vegetasjonen på steinene ga ham en følelse av å kjøre på bunnen av en uttørket, gammel kanal. 


Fra side hundre og femtifire i krimromanen Ritualer av Mo Hayder.





lørdag 5. oktober 2013


Med alle disse minnene i hodet var hun forberedt da hun vred om nøkkelen i låsen og åpnet døra. Hun var forberedt på måten hun ble løftet etter nakkeskinnet og kastet tilbake til barndommen. Det skyldtes den varme luften med et streif av svette og terpentin og kvae, pipetobakk og lyng fra bøkene, slik faren alltid luktet når han kom inn fra hagen en høstdag. Å puste inn denne duften var som å puste inn farens siste sukk. Så oppdaget hun bibliotekkrakken ved den nederste hylla og la merke til hvordan den medtatte ørelappstolen var skjøvet litt tilbake fra skrivebordet, som om han hadde reist seg for bare et øyeblikk siden, og hun sto lent mot dørkarmen og presset tennene sammen til de knaket, for å holde tårene tilbake. 


Fra side førti i krimromanen Ritualer av Mo Hayder.