Sider

tirsdag 20. november 2012

Jeg hadde alltid visst at jeg var litt rar. Jeg hadde aldri drømt om at jeg var spesiell.

Fra boka Miss Peregrine og øyas hemmelighet.

søndag 18. november 2012

I shot an eagle once, 
And looked at the gorgeous corpse, ruffled the plumes
And saw the lice under them: we the white lice
On this eagle world. I don't make a good louse, 
I lack contentment. 
One ought to be satisfied with the warm grease 
Under the stormy feathers flying through thunder;
Shut eyes and suck.

lørdag 17. november 2012

Tom's road soon dwindled into a narrow and poorly marked track which led to the banks of a broad river. A small, desolate-looking town stood upon the opposite bank. The road reappeared on the other side of the town and it was odd to see how it grew broader and more confident as it left the town and travelled on to happier places.

Fra novellesamlingen The Ladies of Grace Adieu and other stories.

fredag 16. november 2012

They were a few of Tom Brightwind's grand-daughters. Princess Caritas, Princess Bellona, Princess Alba Perfecta, Princess Lachrima and Princess Flammifera were one set of sisters; Princess Honey-of-the Wild-Bees, Princess Lament-from-across-the-Water, Princess Kiss-Upon-a-True-Love's-Grave and Princess Bird-in-the-Hand were another.

Fra novellesamlingen The ladies of Grace Adieu and other stories.

torsdag 15. november 2012

And then, in a fine counterfeit of one of John Hollyshoes' own fits of temper, I threatened him with everything I could think of: beatings, incarcerations and enchantments! I swore to tell his master of his surliness. I promised that he should be put to work to untangle all the twigs in the woods and comb smooth all the grass in the meadows for insulting me and setting my authority at nought.

Fra novellesamlingen The Ladies of Grace Adieu and other stories av Susanna Clarke.

onsdag 14. november 2012

Mrs Purvis proved to be fat, cheerful woman who, the moment she set eyes upon Venetia, gave a delighted cry and embraced her very heartily. She smelt of sweet milk, new bread and freshly turned earth, as if she had spent the morning in the dairy, the kitchen and the vegetable-garden - as indeed she had.
Fra novellesamlingen The Ladies of Grace Adieu and other stories av Susanna Clarke

tirsdag 13. november 2012

His beard curles naturallie - a certaine sign of witt.

Fra novellesamlingen The Ladies of Grace Adieu and other stories.

mandag 12. november 2012

About the house are many lawns where stand ancient trees that overtop the roofs like Gracious and Gigantique Ladies and Gentlemen from more Heroique Times, all robed in dresses of golden sunlight. Its shadie alleys are carpeted with water-mint and thyme and other sweet-smeeling Plantes so that in a summers-twilight when Dafney and I walke there and crush them with our feet 'tis as if an Angell caress't you with his Breath.

Fra novellesamlingen The ladies of Grace Adieu and other stories.

søndag 11. november 2012

One day (it was the last day of Mr and Mrs Strange's visit to their brother) Mrs Field, Miss Tobias and Cassandra were out walking on the high, empty hills above Grace Adieu. A sunlit wind bent all the long grasses. Light and shade followed each other so swiftly that it was as if great doors were opening and closing in the sky.

Fra novellesamlingen The ladies of Grace Adieu and other stories av Susanna Clarke.

lørdag 10. november 2012

There are all sorts of things in Heaven and Earth, said Uncle Auberon's servant, that yearn to do you harm. There is fire that wants to burn you. There are swords that long to pierce you through and through and ropes that mean to bind you hard. There are a thousand, thousand things that you have never yet dreamt of: creatures that can steal your sleep from you, year after year, until you scarcely know yourself, and men yet unborn who will curse you and scheme against you. Little human child, the time has come to be afraid.

Fra novellesamlingen The Ladies of Grace Adieu and other stories av Susanna Clarke

fredag 9. november 2012

Strange did indeed get up and go to the window as he spoke. “Henry,” he said, “I like your church exceedingly. I like that little wall that goes around the building and the trees, and holds them all in tight. It makes the place look like a ship. If you ever get a good strong wind then church and trees will all sail off togheter to another place entirely.”
“Strange,” said Henry Woodhope, “you are quite as ridiculous as ever.”

Fra novellesamlingen The Ladies of Grace Adieu av Susanna Clarke.

torsdag 8. november 2012


Above all remember this: that magic belongs as much to the heart as to the head and everything which is done, should be done from love or joy or righteous anger.
And if we honor this principle we shall discover that our magic is much greater than all the sum of all the spells that were ever taught. Then magic is to us as flight is to birds, because then our magic comes from the dark and dreaming heart, just as the flight of a bird comes from the heart. And we will feel the same joy in peforming that magic that the bird feels as its casts itself into the void and we will know that magic is part of what a man is, just as flight is part of what a bird is.

Fra novellesamlingen The ladies of Grace Adieu av Susanna Clarke 

onsdag 7. november 2012

«Tyv!» ropte en knirkende gammel stemme. «Jeg skal fryse hvert bein i kroppen din til is og steke deg på bålet! Jeg skal plukk'ut øya på deg og binde det ene til en sild og det andre til en måke, slik at dobbeltsynet av himmel og hav driver deg til vannvidd! Jeg skal forvandle tungen din til en buktende orm, og fingrene dine skal bli som barberkniver, og pissemaur skal få deg til å klø overalt, og hver gang du prøver å klø deg - »
Sagt av en heks i romanen Stjernestøv av Neil Gaiman.

tirsdag 6. november 2012

Lang, langt der nede kunne han se den virkelige verden: sola prikket ut hvert eneste lille tre, forandret hver eneste buktende elv til smale, sølvglinsende sneglespor som snodde seg gjennom alvenialandskapet.

Sett fra en sky i romanen Stjernestøv av Neil Gaiman. 

mandag 5. november 2012

Det er ikke noe vanskelig å eie noe. Eller alt. Du må bare vite at det er ditt og være villig til å gi det fra deg.

Sagt av en klok, liten type i romanen Stjernestøv av Neil Gaiman. 

søndag 4. november 2012

«Jeg kunne ta fargen på håret ditt,» sa hun, «eller alle minnene dine før du ble tre år gammel. Jeg kunne ta hørselen fra det høyre øret ditt - ikke alt, ikke mer enn at du fortsatt kunne sette pris på musikk eller nyte en sildrende elv eller vindens sukk.»

Fra romanen Stjernestøv av Neil Gaiman.

lørdag 3. november 2012


I neste øyeblikk sitter hun på kanten av sengen min hjemme i Oslo og stryker hånden over den knoklete ryggen min. Jeg vil ikke at hun skal gjøre det, det føles som hun tar på sjelen min, forstyrrer den, og jeg ligger helt stille for at hun ikke skal vite at jeg er våken.

Evig søndag av Linnea Myhre.

fredag 2. november 2012

Det er alt dette
og så er det kroppen din ved siden av min
den nakne huden
foten som har falt utenfor dyna
og munnen som ligger halvveis åpen
som om det var noe du ville
fortelle meg

Dikt fra romanen Mnem av Simon Stranger.

Bloglovin

Jeg må 'kreve' bloggen min på Bloglovin med denne koden her

<a href="http://www.bloglovin.com/blog/4173535/?claim=grwx73g7w7t">Follow my blog with Bloglovin</a>

Det var alt.

torsdag 1. november 2012

“She could turn you into butter,” said a third.
“Wich might melt,” observed the fourth.
“Or a pudding.”
“Wich might get eaten.”
“Or a drawing of yourself on white paper.”
“Wich someone might set fire to, you know, without meaning to.

Fra novellesamlingen The Ladies of Grace Adieu and other stories av Susanna Clarke.
For jeg var alltid alene, Sofia, på skolen, gymnaset, universitetet, sykehuset, i ekteskapet, ensom med bøkene som jeg hadde lest i filler, med de pretensiøse og vulgære diktene mine, den ubendige trangen til å skrive og den ulidelige angsten for ikke å duge, for ikke å kunne overføre til ord alt det jeg hadde lyst til å brøle til alle de andre, og som var Jeg er her, Legg merke til meg, for jeg er her, Hør på meg selv når jeg tier, og forstå meg, men det går ikke an å forstå, Sofia, det som ikke blir sagt, folk ser på deg, forstår deg ikke, går sin vei, snakker med hverandre langt borte fra oss, glemmer oss, og vi føler oss som strendene i oktober, hvor ingen fotavtrykk syns lenger, en strand som havet kaster seg innover og slenger fra seg i en slapp og kraftløs arm.


Lest i Hinsides helvete av Antonio Lobo Antunes.